Hvorfor fagspråket er verdt å lære
Når jeg underviser i portrett og lys, merker jeg at mange elever blir usikre første gang noen sier at et bilde er et godt valg, men ikke en god seleksjon. Ordene høres tekniske ut, men bak dem ligger enkle ideer. Denne høsten, når mange går gjennom sommerens bilder for første gang, er det et godt tidspunkt å ta dem fatt.
Bildevalg og redigering er en egen modul hos oss, og Marte Johansen går dypere inn i den. Her tar jeg for meg tre uttrykk fra faget og forklarer dem slik jeg ville gjort ved et bord med utskrifter foran oss. Ingen forkunnskaper er nødvendige, bare egne bilder og litt tid.
Poenget er ikke å bruke ordene for ordenes skyld. Poenget er at du får et verktøy for å se på egne bilder med litt avstand, slik en redaktør gjør. Det er den avstanden som skiller en tilfeldig bunke fra en ryddig serie.
Kontaktkopi: alt på ett ark
En kontaktkopi var opprinnelig et ark der alle bildene fra en film ble kopiert side om side i lite format. Man kunne se hele rullen på én gang og sette strek under de rutene som virket lovende. I dag brukes ordet om enhver oversikt der mange bilder vises samtidig, enten på papir eller skjerm.
Fordelen er at du ser rytmen i opptaket. Du oppdager at du tok femten nesten like bilder av samme fasade, men bare ett av folkene foran den. Du ser hvor lyset skiftet, og hvor du mistet interessen. Å se alt samtidig gjør deg mindre glad i enkeltbilder og mer opptatt av helheten, og det er nettopp en sunn første reaksjon.
Prøv det selv: skriv ut eller vis tjue bilder i lite format ved siden av hverandre. Ikke zoom inn. Se på dem fra en armlengdes avstand og merk de tre du leter etter først.
- Se på bildene i lite format først
- Ikke slett noe i første runde
- Merk kandidater med en enkel strek eller stjerne
Seleksjon: å si nei til gode bilder
Seleksjon betyr å velge ut, og det vanskelige er ikke å finne de beste bildene, men å la de nest beste ligge. Mange elever kommer med førti bilder fra en oppgave og vil vise alle. En redaktør spør i stedet hva hvert bilde tilfører som de andre ikke gjør.
Jeg bruker ofte en enkel regel: to bilder som sier det samme, blir til ett. Det kan være to portretter med samme blikk og samme lys, eller to gatebilder med samme avstand til motivet. Velg det med best kontakt, skarpest øye eller mest ryddig bakgrunn, og legg det andre til side.
Seleksjon er ikke sletting. Du kan beholde alt i en egen mappe. Men serien du viser til andre, skal tåle at ingen bilder er der av høflighet. Det kjennes strengt første gang, og lettere hver gang etter.
- Spør hva bildet tilfører utover de andre
- To like bilder blir til ett
- Behold resten i en egen mappe
Utsnitt og beskjæring: hva som får bli med
Utsnitt er det som står innenfor rammen. Beskjæring er å endre rammen etter at bildet er tatt. Mange tror at beskjæring er juks, men det er et vanlig redaksjonelt grep, så lenge det tjener bildet. Et portrett kan vinne på at du fjerner en lys flekk i kanten, og et gatebilde kan bli roligere når et overflødig bilfelt forsvinner.
Se først etter hva øyet vandrer til. Ligger det noe lyst eller skarpt langs kanten som drar blikket bort fra motivet, er det en kandidat for beskjæring. Se også på hvor motivet står: litt fra midten fungerer ofte bedre enn rett i midten, men det er en tommelfingerregel, ikke et påbud.
Beskjær med måte. Tar du bort for mye, mister du oppløsning og ofte også stemning. Bruk heller beskjæring til å rette opp det du ikke fikk til i øyeblikket, og la neste opptak bli bedre i kameraet.
- Fjern det som drar blikket bort fra motivet
- Rett opp horisonten før du beskjærer
- Ikke beskjær så hardt at kvaliteten lider
Det redaksjonelle blikket i praksis
Når vi snakker om et redaksjonelt blikk, mener vi bare at du ser på bildene som om de skulle brukes i en sammenheng og ikke bare ligge i en mappe. Hva forteller bildet, og hvem trenger å vite det? Slike spørsmål gjør valgene enklere, fordi de gir deg noe å måle mot.
Jeg anbefaler elevene en liten øvelse: velg fem bilder og skriv én setning til hvert som forklarer hvorfor det er med. Klarer du ikke formulere setningen, er bildet sannsynligvis med av gammel vane. Da kan det byttes ut mot et du faktisk kan stå inne for.
Øvelsen fungerer like godt for portrettserier som for dokumentarbilder. Den tvinger deg til å si høyt det du ellers bare føler, og det er ofte der læringen skjer. Etter noen runder begynner du å stille spørsmålene allerede mens du fotograferer.
Slik tar du det videre selv
Du trenger ikke programvare for å komme i gang. Skriv ut tjue bilder på vanlig papir, legg dem på et bord og flytt dem rundt med hendene. Det går raskere enn på skjerm, og du ser straks hva som hører sammen. Bruk blyant og små lapper hvis du vil notere underveis.
Gjør runden i tre trinn: først kontaktkopi-blikket der du ser alt på avstand, så seleksjon der du bare beholder det som tilfører noe, og til slutt beskjæring av de få som gjenstår. Hold trinnene adskilt, ellers ender du med å pusse på bilder som aldri skulle vært med.
La gjerne en annen se på utvalget uten at du forklarer noe. Det som er uklart for dem, er ofte uklart i serien. Det er en billig og ærlig måte å teste valgene dine på, og den tåler at du gjentar den med nye bilder.
- Skriv ut og legg bildene på et bord
- Gå gjennom tre trinn, ett om gangen
- Vis utvalget til noen uten å forklare
Kontaktkopi, seleksjon og beskjæring er ikke mystiske begreper, bare navn på ting du allerede gjør når du ser på bildene dine med litt alvor. Med ordene på plass blir det lettere å snakke om valgene, både med deg selv og med en instruktør. Ta fram en bunke bilder fra høsten, gå gjennom dem i tre runder og se hva som blir stående igjen.
