Shotliste på papir eller i hodet: to måter å planlegge et bildeoppdrag

Når elevene på kurset skal ut på et bildeoppdrag, ser jeg stort sett to tilnærminger. Den ene er å skrive en shotliste: en nummerert oversikt over motiver, vinkler og bildetyper som skal i hus før man går hjem. Den andre er å holde planen i hodet, med et par ideer og en følelse av hva oppdraget skal handle om, og så la øyet styre underveis.

Begge har gode sider, og jeg har brukt begge selv i portrettarbeid. Men i høstukene, når lyset er lavt og dagene korte, blir forskjellen tydeligere enn om sommeren. Her sammenligner jeg de to, og så sier jeg hva jeg anbefaler.

Poenget er ikke å velge en vinner for alle tilfeller. Poenget er å se hva hver metode krever av deg, og hva den gir tilbake, slik at du kan velge bevisst før du drar ut med kameraet.

Shotlisten er en enkel liste, gjerne på et halvt A4-ark eller i notatappen på telefonen. Der står det for eksempel totalbilde av stedet, halvnært av personen i arbeid, detaljbilde av hendene, og et bilde som viser omgivelsene. Hver linje er en oppgave du kan krysse av.

Fordelen er at du ikke glemmer det åpenbare. Mange kommer hjem og oppdager at de har tjue lignende bilder, men ingen totalbilde som viser hvor det hele foregikk. Listen tvinger deg til å variere avstand og vinkel, og den gir en trygghet som særlig nybegynnere setter pris på.

Ulempen er at listen kan bli et skjema du jager i stedet for å se. Hvis du bare krysser av, går du glipp av det uventede som skjer ved siden av planen. En lang liste med femten punkter blir fort en stressfaktor, ikke en hjelp.

• Gir variasjon i avstand og vinkel
• Gjør det lettere å se at ingenting mangler
• Kan bli stivt hvis den er for lang

Den løse tilnærmingen betyr at du kjenner formålet med oppdraget, men ikke har noe skrevet. Du går inn åpent, ser på lyset, snakker med menneskene og lar motivene komme til deg. Mange erfarne fotografer jobber slik, særlig i dokumentarsituasjoner der det som skjer ikke kan planlegges.

Styrken er fleksibiliteten. Du er fullt til stede, og du kan følge en situasjon som utvikler seg uten å tenke på hva som står neste på listen. Bildene blir ofte mer levende.

Svakheten er at den løse planen forutsetter erfaring. Uten en fast ramme blir det lett å bruke all tiden på det første interessante motivet, og komme hjem uten helhet. Det som virker som frihet, kan i praksis bli tilfeldighet. Jeg har sett dette hos elever som ellers har godt blikk.

Uansett hvilken metode du velger, er det tre ting som bør avklares før du drar ut: lysforholdene, tillatelsene og tidsrammen. Lyset avgjør hvilken tid på dagen oppdraget bør ligge på. Midt på høsten er solen lav, og det myke sidelyset varer lenger, men det forsvinner tidlig på ettermiddagen.

Tillatelser gjelder både steder og mennesker. Skal du fotografere inne i en butikk, på et arbeidssted eller av en person du kjenner lite, må du spørre først. Det tar to minutter og sparer deg for ubehagelige situasjoner senere. Tidsrammen er enklest: bestem hvor lenge du skal være ute, og hold deg til det.

Disse punktene hører hjemme i planleggingen uansett form. De er ikke en del av shotlisten, men de bestemmer om listen overhodet lar seg gjennomføre.

• Sjekk når lyset er best der du skal være
• Spør om lov før du fotograferer mennesker eller private steder
• Sett en fast tid for hvor lenge du er ute

Min anbefaling er en kort shotliste, med fem til åtte punkter, kombinert med rom for det uventede. Skriv ned de bildene du må ha for at oppdraget skal henge sammen: sted, person, detalj, handling. Resten av tiden er din, og der kan du følge øyet.

Dette er en mellomting som passer de fleste voksne elever. Den gir deg en ramme uten å binde deg, og den fungerer like godt for portrett som for dokumentarfoto. Når du har gjort det noen ganger, vil du merke selv hvor mye struktur du trenger, og kanskje ende opp med ren hodeplan på enkle oppdrag.

Hvis du er helt ny, begynn med listen. Det er lettere å løsne på en plan enn å lage en midt i en situasjon der alt skjer på en gang.

Prøv begge metodene på to korte turer i nærmiljøet, gjerne i samme område med noen dagers mellomrom. Første gang tar du med deg en skrevet liste med seks punkter. Andre gang går du uten liste, bare med et formål på én setning.

Når du er hjemme, legg bildene fra de to turene ved siden av hverandre. Se på hvor mye variasjon du fikk, hvor mange bilder som faktisk fungerer, og hvordan det føltes å være ute. Skriv tre linjer om forskjellen.

Svaret er personlig, og det er nettopp det som er nyttig. Du lærer hvilken arbeidsmåte som passer deg, og du får et konkret grunnlag for å planlegge neste oppdrag med litt mer presisjon enn forrige gang.