Verktøyene vi bruker når elevene skal velge og beskjære egne bilder

Når elevene kommer med bildene sine fra en oppgave, ber jeg dem ofte om å skrive dem ut i lite format før de rører redigeringsprogrammet. En liten kontaktkopi på et bord gjør noe som skjermen ikke klarer: du ser mange bilder samtidig, og du kan flytte dem rundt med hendene. Bilder som virket sterke ett og ett, mister ofte kraften når de ligger ved siden av de andre. Andre bilder, som du nesten forkastet, viser seg å bære hele serien.

Metoden er enkel og krever ikke mye utstyr. Vanlig papir og en skriver holder langt. Det viktigste er at bildene er nok like store til at du kan sammenligne dem, og at du har plass til å legge dem i grupper. Jeg ser at elevene blir roligere når de får bruke fysisk plass, fordi utvalget da føles som en håndverksjobb og ikke som en prøve.

Selve sorteringen gjør vi i tre bunker. Ja-bunken er bilder du uten å nøle ville vist frem. Nei-bunken er bilder som er uskarpe uten grunn, gjentakelser eller bilder der motivet ikke lenger sier deg noe. Kanskje-bunken er den mest interessante, for den tvinger deg til å si hvorfor du tviler. Er det komposisjonen, øyeblikket eller bare at du er glad i minnet bak bildet?

Jeg stiller elevene ett spørsmål om hvert kanskje-bilde: hva ville mangle i serien hvis dette bildet ikke var med? Ofte er svaret ingenting, og bildet havner i nei-bunken uten smerte. Av og til er svaret at det er det eneste bildet som viser omgivelsene, og da flyttes det opp. Slik lærer elevene å begrunne valgene sine med innhold, ikke med magefølelse alene.

• Legg bildene i samme størrelse så du kan sammenligne dem
• Sorter raskt første gang, og gå gjennom kanskje-bunken én gang til
• Skriv én setning om hvorfor hvert kanskje-bilde blir eller går

Beskjæring er det verktøyet nybegynnere bruker mest og forstår minst. Mange beskjærer for å redde et bilde som ble tatt for løst, og ender med å kaste bort oppløsning og balanse. Jeg ber elevene i stedet om å beskjære med en hensikt: fjern det som forstyrrer, eller flytt tyngdepunktet slik at blikket går dit du vil. Før de rører rammen, skriver de ned hva bildet egentlig handler om.

Et nyttig knep er å lage en papirramme, to vinkler av kartong som du kan flytte over utskriften. Da ser du beskjæringen før du gjør den, og du kan prøve flere varianter uten å ødelegge noe. Mange oppdager at de opprinnelige bildene var bedre rammet enn de trodde, mens andre finner et mye sterkere bilde skjult i hjørnet av det første.

Marte Johansen, som har jobbet på bildedesk, snakker ofte om at en redaktør ikke spør om bildet er pent, men om det forteller noe. Det er en nyttig forskyvning for voksne elever som gjerne vil beholde de teknisk perfekte bildene. Et bilde med lett uskarphet kan være det eneste som fanger et ekte øyeblikk, og da veier det tyngre enn ti skarpe bilder av ingenting.

Vi øver på dette ved å la elevene velge ut fem bilder til en tenkt publisering og forklare valget for en annen i gruppen. Å måtte begrunne høyt avslører raskt om valget hviler på innhold eller på vane. Den som lytter, stiller gjerne enkle spørsmål: hva ser jeg først, og hva skjønner jeg ikke? Svarene er ofte mer lærerike enn noen teknisk rettledning.

• Spør hva bildet forteller, ikke bare om det er pent
• La en annen elev si hva hun ser først
• Velg ut færre bilder enn du tror du trenger

Når utvalget og rammen sitter, går vi over til skjermen. Her holder vi redigeringen enkel: lysstyrke, kontrast, hvitbalanse og litt retting av horisonten. Målet er at bildene i en serie ser ut til å høre sammen, ikke at hvert enkelt bilde skal se mest mulig dramatisk ut. Jeg viser elevene hvordan de kan sammenligne to bilder side om side for å se om tonene stemmer.

Vi unngår tunge filtre og effekter, fordi de lett tar oppmerksomheten bort fra motivet og får serien til å eldes dårlig. Et forsiktig inngrep som ingen legger merke til, er som regel det riktige. Elevene lærer også å lagre originalen urørt og jobbe på en kopi, slik at de alltid kan gå tilbake og prøve noe annet.

Til slutt samler vi det hele i en rekkefølge elevene kan bruke alene: skriv ut, sorter i tre bunker, begrunn kanskje-bildene, beskjær med hensikt, juster lett og sjekk at serien henger sammen. Rekkefølgen er viktigere enn hvert enkelt steg, for den hindrer at du begynner å pusse på bilder du egentlig burde kastet.

Mange elever forteller at de bruker mer tid på utvalget enn på selve fotograferingen etter et par måneder, og at serien deres blir bedre av det. Det er ikke noe løfte om resultater, men en observasjon fra klasserommet: den som lærer å velge, begynner også å se annerledes gjennom søkeren neste gang hun skal ta bilder.

• Skriv ut i lite format
• Sorter og begrunn
• Beskjær med hensikt
• Juster lett og lagre originalen