Fra ett lys til to: hvordan Anne-Lise fant roen foran modellen

Anne-Lise meldte seg på studiodelen av kurset en mørk uke tidlig i høst. Hun hadde tatt bilder i mange år, mest av landskap og hus, og kunne det meste om blenderåpning og lukkertid. Det hun ikke hadde gjort, var å stå to meter fra et menneske og be vedkommende snu hodet litt til venstre.

Første kveld sa hun det rett ut: hun var redd for å virke usikker. Jeg svarte at det er helt vanlig, og at studio faktisk er et godt sted å øve, fordi alt er styrt. Lyset står der du setter det, bakgrunnen flytter seg ikke, og ingen venter på at skyene skal åpne seg.

Vi la derfor en enkel plan. Ett lys, en grå bakgrunn og en frivillig modell som var vant til å sitte stille. Målet for kvelden var ikke vakre bilder, men å se hvordan skyggen under haken endret seg når lyset ble flyttet ti centimeter.

Oppgaven var enkel å beskrive og vanskeligere å gjennomføre. Lyset skulle stå i fire posisjoner rundt modellen: rett forfra, 45 grader til siden, helt fra siden og litt bak. Fire bilder i hver posisjon, og etterpå en kort notis om hva som skjedde med ansiktet.

Anne-Lise skrev nøye. Etter første runde noterte hun at rett forfra gjorde ansiktet flatt, men trygt. Fra siden ble formen tydeligere, men øyet på skyggesiden forsvant nesten. Hun oppdaget selv at et lite hvitt kort nær modellens hake løftet skyggen akkurat nok.

Det var første gang hun brukte ordet avstand om lys. Jo nærmere lyskilden sto, jo mykere ble overgangen mellom lys og skygge. Hun sammenlignet det med vindu og lampe hjemme, og plutselig ble studioet kjent.

• Rett forfra: jevnt og flatt
• 45 grader: den mest brukte startposisjonen
• Fra siden: sterk form, krever et hvitt kort
• Litt bak: kantlys som skiller motivet fra bakgrunnen

Tekniske problemer kunne Anne-Lise løse med notatboken. Stillheten mellom bildene var verre. Modellen satt og ventet, hun justerte og tuslet rundt, og begge ble stive i ansiktet.

Jeg foreslo at hun skulle si hva hun gjorde mens hun gjorde det. Ikke pynte på det, bare beskrive: nå flytter jeg lyset litt, nå tar jeg tre bilder, nå vil jeg prøve at du ser ut av vinduet. Det høres banalt ut, men det gjør at modellen vet hva som skjer, og slapper av.

Etter noen minutter lo modellen av noe, og Anne-Lise tok bildet i akkurat det øyeblikket. Det ble kveldens beste portrett. Hun innrømte at hun hadde trykket på utløseren nesten av refleks, og at det var første gang hun hadde følt kontakt med noen gjennom kameraet.

Vi hastet ikke videre til to lys. Anne-Lise ville øve mer på ett, og det var en god beslutning. Mange hopper for tidlig til flere lyskilder og ender med skygger de ikke forstår.

Da det andre lyset kom inn, fikk det en tydelig jobb: å lyse opp skyggesiden svakt, ikke å konkurrere med hovedlyset. Hun satte det på lav styrke, lenger unna, og sjekket resultatet bilde for bilde.

Hun oppdaget også at to lys kan ødelegge et godt bilde. Et av portrettene hun likte best fra uken før, ble dårligere med fyll-lys, fordi skyggen hadde vært det som ga ansiktet karakter. Hun valgte å beholde det opprinnelige og la det andre stå som en øvelse.

På siste kveld la Anne-Lise ut ti portretter på bordet, og vi gikk gjennom dem sammen med Marte, som veileder i utvalg. Tre ble stående. Alle tre var tatt med ett lys, og alle var tatt etter at hun hadde begynt å snakke høyt med modellen.

Hun sa at den største forandringen ikke var teknisk. Hun var blitt mindre opptatt av å få alt riktig på første forsøk, og mer nysgjerrig på hva som skjer når hun endrer én ting om gangen. Det er en vane som følger med inn i alt annet fotografi.

Jeg legger merke til at de fleste elevene i studiokurset går gjennom noe lignende. Utstyret er sjelden hindringen. Det er modet til å bli stående og se på det man har laget.

Hvis du vurderer studiofoto, start enkelt. Ett lys, en vegg og en person som er villig til å sitte stille gir mer læring enn et fullt utstyrt rom. Skriv ned hva du endrer mellom hver serie, ellers husker du det ikke.

Snakk med modellen underveis, også når det føles unødvendig. Det du sier trenger ikke være klokt, bare tydelig. Be om små endringer, ikke store, og la henne eller ham få se et par av bildene på skjermen.

Og gi deg selv lov til å ta dårlige bilder. Anne-Lises første kveld ga ingen som ble hengt opp, men den ga henne et språk for lys. Det var det hun trengte for å komme videre.

• Start med ett lys og endre én ting av gangen
• Notér posisjon og resultat etter hver serie
• Beskriv høyt hva du gjør, så modellen slapper av
• Bruk andre lys først når du forstår det første